livsin

            Ute regner og blåser det, et typisk vestlandsvær! Inne på kjøkkenet er det lunt og godt, akkurat passe varmt til at jeg kan skrive et refleksjonsnotat i pedagogikk uten å svette for mye! Jeg tenker her jeg sitter at det hender jeg blir lei av vind og regnskyll, men er det ikke allikevel slik at hver regndråpe er dyrebar?  Noen mennesker foretrekker sol og varme, andre liker bedre snø og kulde. Noen mennesker er stille og patentlige, andre mer urolige og nysgjerrige. Nøyaktig som alle regndråpene er dyrebare, er også hvert enkelt menneske unikt og verdifullt.  Enkelte individer liker å tøye grenser, andre er mer opptatt av skrevne og uskrevne regler. Etter å ha hatt pedagogikk i et år nå, er jeg blitt kjent med for meg to nye og spennende verdener. IKT verden og den verden som forteller oss mennesker om hvorfor vi tenker, reagerer, føler og handler som vi gjør. Pedagogikkstudiet har gitt meg økt innsikt i hvilke behov vi mennesker har og hvorfor. Det som kan være lærerikt og befriende for noen, kan være det motsatte for andre. Akkurat som det kan være vanskelig å gi rett værmelding for meteorologene, kan det for eksempel også være utfordrende å vite for en lærer hvordan ulike elever vil reagere i ulike situasjoner. Været kan skifte brått, også menneskers atferd kan forandre seg over kortere eller lengre tid. Meteorologer har mange hjelpemidler for å få til best mulige værvarslinger, i mitt framtidige arbeid med barn og ungdom finnes det også ulike hjelpemidler som jeg kan benytte meg av for å få til en best mulig utvikling hos hver enkelt elev.

             Året som har gått har bidratt til å klargjøre mange av de mulighetene jeg har i forhold til å oppnå gode relasjoner med mine elever og alle andre jeg vil omgås med i læreryrket.  Pedagogikkstudiet har også gitt meg økt kjennskap til hvor mangfoldig samfunnet er, og hvor viktig det er å anerkjenne alle menneskers tanker, følelser og behov. Gjennom dette første året som student er jeg også blitt veldig godt kjent med meg selv på godt og vondt. Jeg har opplevd regntunge dager, og jeg har opplevd dager hvor solen har skint fra skyfri himmel. Hvordan vil jeg så oppsummere hele året under ett? Hva har vært viktig for meg i året som var? Har det vært noen spesielle utfordringer? Hvilke opplevelser ga praksisperiodene meg?  Hva har dette året gjort med meg, og hvilke tanker gjør jeg meg nå på slutten av mitt første studieår?

            Mitt første studieår har vært fullt av utfordringer. Jeg hadde ikke gått mange dagene på HSH før jeg tenkte: "skal jeg måtte bruke data nesten hver dag"? Mine datakunnskaper var lik null! Jeg hadde fram til i fjor høst ikke vært en aktiv part i det teknologiske samfunnet, jeg befant meg på sidelinjen. Nå nesten et år senere kan jeg med hånden på hjerte si at jeg er en del av den moderne teknologiske verden, om enn i "noe begrenset" omfang! Jeg har lært mye når det gjelder ikt, samtidig som jeg er blitt klar over hvor mye jeg ikke kan. Er det noe dette året som student har lært meg så er det hvor mye økt innsikt har å si for hvordan en oppfatter verden rundt seg. Jo mer jeg har lært i pedagogikk og andre fag, jo mer har jeg blitt klar over hvor mye mer det er å lære. Økt kunnskap gir økt innsikt, mange av mine synspunkter er langt mindre bastante nå enn før jeg begynte på HSH.

             Som sagt var IKT en kilde til bekymring, frustrasjon og våkenetter i begynnelsen av studenttilværelsen. Det som ble undervist om i IKT var for meg helt "gresk", jeg hadde ingen anelse om hva som egentlig foregikk. Det var ubehagelig å føle at jeg "ikke" var en del av opplæringen, jeg følte meg helt satt ut på sidelinjen. Nå i ettertid tror jeg at det kom mye positivt ut av de erfaringene jeg høstet tidlig på høsten i fjor. Jeg fikk kjenne på kroppen hvordan det føles og ikke være god nok! Det å oppleve dag etter dag at utfordringene ikke står i samsvar med forutsetningene gjorde noe med meg som menneske. Jeg begynte å klandre meg selv for manglende evner, "så håpløs jeg var som ikke kunne skjønne det som "alle" andre forstod". Humøret sank, selvtilliten ble ikke akkurat forsterket og negative tanker fikk overtaket. Det var en del dager hvor jeg tenkte: " nå må jeg visst kaste inn håndkleet, jeg duger rett og slett ikke". Heldigvis hadde jeg mye god ballast med meg fra fortiden, og ikke minst var jeg veldig motivert og kamplysten. Et annet viktig moment var at lærerne og medstudenter på HSH var til fantastisk hjelp noe som bidro til at jeg kom meg videre fra der jeg var, slik at jeg fikk oppleve mestring og glede ved utfordringene etter hvert. Det jeg tenker nå i ettertid er hvor klar jeg er blitt over hvor essensielt det er at hver enkelt elev i norsk skole får oppleve følelsen av å lykkes. Alle elever trenger bekreftelse og anerkjennelse for hvem de er og hva de bidrar med. Hvis elever opplever skolehverdagen som uforståelig og lite anerkjennende så er veien forholdsvis kort til en verden hvor det negative har fortrinn. Gjennom pedagogikkstudiet i år er jeg blitt kjent med begreper som "tilpasset opplæring" og "den proksimale utviklingssonen". Det er en utfordring å få til tilpasset opplæring, men som lærer skal jeg bestrebe meg på å kunne møte hver enkelt elev med den intensjon at vedkommende skal oppleve utfordringer som gir glede, økt innsikt og motivasjon. Skal jeg lykkes med det så må jeg evne og se hver enkelt elev, og gi hver enkelt en "hverdag" som er innenfor den proksimale utviklingssonen. Det finnes uante muligheter for alle elever i norsk skole, men det forutsetter at alle får være aktive deltagere i et samfunn som vet å verdsette hver enkelt sin kompetanse.

            Før jeg begynte å studere visste jeg lite om hva som kjennetegnet faget pedagogikk. Jeg hadde en viss formening om at det hadde med mennesker å gjøre, men bortsett fra det visste jeg lite. Et av de første emnene som ble tatt opp i pedagogikkstudiet var samarbeid/gruppearbeid. Vi studenter ble gjort kjent med at alle typer samarbeid, som for eksempel gruppearbeid, kan være krevende.  Mange gode råd ble gitt med det formålet å få til et best mulig samarbeid i ulike situasjoner. Et av rådene var at vi studenter skulle være oss bevisste på hvordan vi kommuniserte med hverandre. Lite visste jeg i fjor høst om hvor mye begrepet kommunikasjon skulle ha å si for både min studenttilværelse, og for meg som privatmenneske. 

            Når jeg snakket tidligere tok jeg det egentlig for gitt at de jeg kommuniserte med forstod min informasjon slik som jeg mente den skulle forstås. Av og til opplevde jeg at ting som var blitt sagt ble misforstått, men i det store og hele antok jeg at "alle" forstod mitt budskap slik som jeg selv forstod det. Nå når jeg sitter her på slutten av mitt første studieår så skjønner jeg at så ikke er tilfellet. Alle mennesker tolker det som blir sagt ut i fra sine egne erfaringer og opplevelser, derfor vil for eksempel alltid elevene i en klasse oppleve det som læreren sier ulikt. Som lærer er det derfor viktig å la elevene være en aktiv part i kommunikasjonen som finner sted, slik kan begge parter forvisse seg om at informasjonen blir forstått mest mulig slik som den er ment å bli forstått. Når jeg var i praksis var jeg for eksempel nøye med å spørre elevene om hva de skulle gjøre når de skulle begynne å jobbe på egenhånd eller i grupper etter at vi hadde vært samlet i kroken. Grunnen til det var at jeg ville vite hvordan elevene tolket og forstod den informasjonen jeg hadde gitt, og på den måten kunne jeg eventuelt utdype min informasjon ytterligere når jeg opplevde at elevene satt igjen med manglende eller feilaktig informasjon. Det å kommunisere med omverdenen er en krevende oppgave, og jeg vet nå mye mer om ulike faktorer som er viktige å ta hensyn til i så hensende.

            Kommunikasjon skjer både verbalt og nonverbalt. Det er utrolig hvor mye vi mennesker kan si uten å bruke ord, og i min omgang med mennesker er det viktig at jeg er meg bevisst på dette. I år har jeg for første gang jobbet tett sammen med en gruppe over et helt år, noe som har vært både krevende og lærerikt. Selv om jeg nå vet mye mer om kommunikasjon enn hva jeg gjorde på samme tiden i fjor, så har kommunikasjonen i forhold til praksisgruppe og andre vært en utfordring hele veien. En av grunnene til det er at teori og virkelighet ikke alltid er så lett å forene. Som menneske har jeg hver dag med meg mange ulike tanker, opplevelser og følelser. Følelsene er med oss mennesker hver dag gjennom hele livet, og de er med på å påvirke hvordan vi reagerer og handler. En ting er å vite hvordan jeg bør opptre og agere for å få til god kommunikasjon, noe annet er det å gjennomføre det med bakgrunn i de ulike følelsene som gjør seg gjeldende til enhver tid. Personlig har jeg funnet ut at det for meg er lurt å ta en liten "timeout" når jeg føler at følelsene er med på å ta overhånd. Så sant det har vært mulig har jeg prøvd å vente minst en dag fra jeg har opplevd noe som jeg er blitt berørt av, til jeg har begynt å tolke og bearbeide den enkelte hendelsen. Det jeg har opplevd er at min første reaksjon ofte har føltes verre enn hvordan jeg har opplevd den enkelte situasjon i etterkant. Det er lettere å distansere seg litt i fra hendelser og få bearbeidet dem mer konstruktivt og kanskje også objektivt når man lar det gå litt tid. Jeg er utrolig takknemlig for hva dette året som student har lært meg om kommunikasjon.  Ved å være meg bevisst på hvor kompleks emnet kommunikasjon er, vil jeg forhåpentligvis kunne være en god samarbeidspartner i studentlivet, kommende arbeidsliv og i den private sfære. Ekstra kjekt er det jo at mye av den kunnskapen jeg har fått gjennom pedagogikkstudiet i år, drar jeg også veldig nytte av i det private rom. Studenttilværelsen har vært med på å utvikle hele meg, og det føles godt å kjenne at en "vokser" for hver dag som går.

            Når jeg satte meg på skolebenken i høst, var det over 10 år siden sist jeg gikk på skolen. Selv om det var lenge siden jeg hadde sittet på skolebenken, så hadde jeg mange ulike minner om min tidligere skolehverdag lagret i langtidsminnet. Ulike situasjoner og hendelser som har vært med på å forme meg til det mennesket jeg er i dag. Situasjoner og hendelser som jeg antok at tilfeldighetene formet til å bli som de ble. Som voksen har jeg tenkt lite over at skolen er en arena hvor kunnskap er satt i system. Nå vet jeg bedre. I skolen oppstår det et utall valgsituasjoner hver dag, og som fagperson er det viktig å ta de gode valgene. Valgene kan være flere og det kan være veldig vrient å vite hvilket valg en skal ta. I dag vet jeg at det viktigste jeg som lærer kan gjøre i all min virksomhet på skolen er og kunne grunngi mine valg. Jeg skal vite hvorfor jeg handler som jeg gjør, ut i fra den intensjonen at det er til det beste i den enkelte situasjon. Uten kjennskap til ulike læringsteorier og teoretikere vil jeg vanskelig kunne begrunne de valgene jeg vil måtte forholde meg til på skolen. Alle teorier har noe å fortelle meg som lærer. Året som har gått har gitt meg veldig god kunnskap om hvordan jeg kan utøve min lærerrolle best mulig. I forkant og begynnelsen av studiet var jeg mye mer urolig over tanken på de ulike utfordringer jeg som lærer ville stå ovenfor, enn hva jeg er i dag. Nå vet jeg at det finnes ulike strategier og hjelpemidler som vil være til hjelp i utøvelsen av yrket mitt. Det er beroligende å vite at det ikke er tilfeldighetene som skal råde når jeg utøver mitt framtidige yrke, men at det faktisk er den faglige og sosiale kompetansen som skal ligge til grunn for at elevene skal få oppleve en lærerik og konstruktiv hverdag.

            Det å være i praksis var for meg en helt ny erfaring. På forhånd gruet jeg meg en god del, jeg var redd for å "mislykkes". Det kunne jo hende at jeg ikke var i besittelse av nødvendige forutsetninger for å kunne utøve yrket på en god måte. Det var også skremmende å tenke på at dyktige og erfarne lærere skulle vurdere mine prestasjoner, hvordan ville jeg blant annet takle og få kritikk? Men jeg gledet meg også. Spent på hva som ville møte meg, og stolt og lettet over at jeg var i startfasen med å realisere ønsket mitt om å bli lærer.

            Nå i ettertid sitter jeg igjen med mange lærerike erfaringer, gode opplevelser og dyrebare minner. Ukene i praksis har gitt meg mye verdifull lærdom og økt innsikt. Det begrepet som betyr mest for meg etter ukene i praksis er glede. Jeg har opplevd en utrolig glede ved å være en del av elevene sin hverdag. Det å kjenne på den godfølelsen som ukene i praksis har gitt meg er noe av det mest dyrebare jeg tar med meg videre fra dette første året mitt som lærerstudent. Å sitte her nå å vite at det er lærer jeg virkelig vil bli, og at jeg kjenner forventning og glede bare ved tanken, gjør at studenttilværelsen føles dyrebar og verdifull. Det har vært en stor glede å oppleve at jeg føler læreryrket krever noe av meg som menneske som jeg føler harmonerer med hvem jeg er og hva jeg vil. Gleden over hvordan det var å være i praksis gjør meg glad. Jeg tror at for å kunne være lærer er det en viktig forutsetning at man kan kjenner glede ved den jobben man skal utføre. Som lærer skal man være i besittelse av gode sosiale og faglige kunnskaper, men i bunn må det ligge en glede over at man får anledning og mulighet til å utøve yrket sitt.

            Det er vanskelig å skrive et refleksjonsnotat i pedagogikk med bakgrunn i et helt år som student, da inntrykkene og lærdommene er mange. Det jeg har gjort er å utdype enkelte momenter som for meg har spilt en sentral rolle i året som er gått. Det er mange momenter som har bidratt til at jeg i mitt første år som student har fått nye og videre perspektiver på så mangt. Studenttilværelsen har vært skiftende, med både gråvær og finvær, men totalt sett har det vært mye mer solskinn enn regnskyll. Erfaringene har vist meg at bak skyene finnes det alltid lys. Ingenting er umulig så lenge man blir behandlet ut i fra de verdier og egenskaper en har.

             Da vil jeg bare takke for et fantastisk lærerikt år. Jeg sitter igjen med mange dyrebare erfaringer, opplevelser og kunnskaper. Tusen takk for alle kommentarene jeg har fått underveis fra medstudenter, lærere, familie og venner.  God sommer til alle sammen, måtte dere alle få en flott sommer uansett vær! Husk at alt har sin verdi.

Skolen er et lite "minisamfunn" som gjenspeiler verden utenfor. I dagens samfunn er begrepet "kunnskap" veldig viktig. Alt og alle skal bedømmes og evalueres. På skolen må elevene forholde seg til en "graderingsformel" for hvor flinke eller mindre flinke de er, noe som både har sine fordeler og ulemper. I norsk skole er det først fra ungdomstrinnet av at man benytter seg av fast karakterskala, men betyr det at det ikke finnes noen form for vurdering på barneskolen?

Det finnes ulike former for vurdering. Vurdering med karakter er kanskje den mest kjente og brukte formen for evaluering. Men i skolen har man også vurdering uten karakter. På barneskolen benytter man seg kun av vurdering uten karakter, mens på ungdomsskolen og videregående opplæring blir både vurdering med og uten karakter benyttet. En annen vurderingsform er diagnostisk vurdering. Det vil si at lærer benytter seg av ulike metoder for blant annet å bli kjent med nivået i en ny klasse eller til å kartlegge en ny elev. Formativ vurdering er en vurdering som gir mer fortløpende informasjon. Det betyr at elevene vil få vurderinger underveis om hva som er bra og hva som eventuelt kan bli bedre. Summativ vurdering er en sluttvurdering som for eksempel en eksamen. Til slutt vil jeg nevne prosess- og produktvurdering som for eksempel er en mappevurdering. Sistnevnte evalueringsmetode er blitt veldig vanlig de siste årene, og jeg som student er blitt kjent med denne vurderingsformen i pedagogikkstudiet dette året.

Det finnes negative og positive sider ved alle karakterformgivninger. Personlig er jeg opptatt av at elevene må få "ulike tilbud" for å vise hva de mestrer. Alle elever har ulike forutsetninger for å lykkes i ulike situasjoner, derfor er det viktig at skolen klarer å legge til rette for evalueringsformer som kan komme flest mulig til gode. Spørsmålet er hvordan det skal gjøres? Jeg har ikke noe klart svar på det, men jeg synes det er viktig å reflektere over spørsmålet.  I fag som elevene følger over flere år vil det  kanskje kunne være en ide å benytte seg av ulike kriteriumsformer i forskjellige semestere? Samfunnet vi lever i er mer mangfoldig enn noen gang, det setter en rekke krav til oss som samfunnsborgere. Vi må inneha ulike kompetanser på ulike områder. Det som blir ansett som viktige kunnskaper i en sammenheng kan være mindre viktige i en annen setting. Med andre ord er det positivt hvis elevene i skolen får kjennskap til hvor mangfoldig verden utenfor er, og at alle kompetanser er like viktige i ulike sammenhenger. En annen grunn til at jeg ikke synes det er positivt med ensidig bruk av en type evalueringsform i skolen er at skolen på den måten er med på å undergrave sin egen politikk  hvor hver enkelt elev skal stå i sentrum. Hvordan kan en i skolen snakke om at alle elever er like viktige og at alle har sterke sider, hvis evalueringsformen kun kommer en bestemt gruppe elever til gode? Det er viktig for skolen som for samfunnet ellers å bygge oppunder hver enkelt menneske sin verdi, og det kan en blant annet gjøre ved å anerkjenne ulike styrker på en mer jevnbyrdig måte enn hva som ofte er tilfellet i dag.

Formålet med vurdering i skolen er at den skal gi elevene og foresatte informasjon om hva som er bra i skolehverdagen hos den enkelte, og hva som bør jobbes med videre. Det er viktig at skolen klarer å formidle til hver enkelt elev hva han kan, og så se framover fra der hver enkelt befinner seg til enhver tid. På den måten kan vurderingen være med på å fremme motivasjon, læring og utvikling hos den enkelte elev, noe som er et av formålene med vurdering. Når en som lærer gir veiledning til elever er det viktig at en vurderer hver enkelt elev for seg selv. Det å sammenligne elever med hverandre kan være både svært uheldig og også moralsk galt. Alle elever i norsk skole skal bedømmes etter hvem de er og hva de gjør ut i fra sine egne forutsetninger. Vurdering vil og skal gi nyttig informasjon til elever og foresatte om i hvilken grad elevene når målene som står i LK-06, hvordan arbeidet bedømmes og hvordan veien videre skal være.

Jeg nevnte innledningsvis at på barneskolen blir det kun benyttet vurdering uten karakter, noe som kan føre til at spranget mellom 7. og 8. trinn kan føles stort og negativt for flere. Diskusjonen om det skal være karakterer på barneskolen er en debatt som pågår for fullt med jevne mellomrom i det offentlige rom. Enkelte mener at karakterer på barneskolen kunne bidratt til at spranget fra barneskolen til ungdomsskolen ikke hadde blitt så stort. Personlig er jeg lite begeistret for tanken om at elever langt ned i alder skal evalueres etter hva de kan og ikke kan. Jeg ser mange ulemper ved at unger skal få en merkelapp på seg fra de er små som forteller hvor flinke eller mindre flinke de erJeg tror det kan være fullt mulig å redusere "spranget" fra 7. til 8. uten å gi karakterer ved at tilbakemeldingene til elever og foresatte blir mer utdypende og konkrete. Selv om en ikke benytter karakterer vil det være gode muligheter for lærer å gi tilbakemeldinger som kan gi de innvolverte gode indikasjoner på hva som er bra, hva som kan bli en utfordring o.l. når en skal over på ungdomsskolen. En av de største fellene en som lærer kan gå i når det gjelder vurdering uten karakterer er at en er for fokusert på det sosiale slik at det faglige kommer i bakgrunn. Norsk skole har hatt en tendens til å vektlegge det sosiale veldig sterkt, kanskje spesielt på barnetrinnene. Det faglige og sosiale må gå hånd i hånd, og ingen av de to må virke som en sovepute for den andre delen.

Det var mange ulike momenter innenfor emnet vurdering som ble tatt opp i dagens økt. Langtfra alt har jeg tatt med i dette innlegget, men jeg har prøvd å belyse hvor kompleks dette med evaluering i skolen er. Målet for all evaluering i skolen må være at den er rettferdig og at den gir et realistisk intrykk av hva elevene kan.
 
I skolen har man også det som jeg har nevnt litt om tidligere, nemlig veiledning. Veiledning er en pedagogisk virksomhet som tar sikte på å fremme læring, utvikling og vekst gjennom kontakt og dialog. For at en som lærer skal kunne gi elevene god veiledning er det viktig at vi kjenner elevene. Det er også viktig at elevene føler seg trygge i sine omgivelser, det kan blant annet oppnås ved at lærer møter hver enkelt elev med respekt og åpenhet. Jeg vil også gjerne påpeke viktigheten av at lærere møter sine elever med empati. Med empati mener jeg at en som lærer prøver å ta motparten sin synsvinkel, hva tenker eleven? Hvorfor gjør eleven som han gjør? Ved å prøve å se skolesituasjonen fra eleven sitt ståsted kan vi som lærere bedre være i stand til å samtale med eleven på rett grunnlag og handle korrekt ut i fra situasjonen. Som lærere er det viktig at vi spiller på lag med elevene, samarbeid er alltid bedre enn ulike fronter! Veiledning i skolen er minst like viktig som evaluering. Det er gjennom veiledning en kan løfte elevene opp og fram. Det er gjennom kommunikasjon mellom elev og lærer at elevene kan få det beste arbeidsmiljøet med tanke på tilrettelegging og gjennomføring av undervisning. Uten veiledning kan lærer vanskelig bidra til gode og riktige valg ut i fra hver enkelt elev sin forutsetnig. Veiledning er også viktig med tanke på hva en som lærer kan formidle av positive ting, men som en elev ikke vil få merke noe til på en sluttevaluering. Gjennom veiledning kan lærer motivere elevene sine ved å peke på positive ting som arbeidsinnsats, godt humør m.m. Veiledning er så viktig så viktig, for det er den som ligger til grunn for hvordan hver enkelt elev opplever sin skolehverdag. Det er den som avgjør om eleven får de beste mulighetene til å lykkes ut i fra sine forutsetninger. En evaluering må og skal alltid ta utgangspunkt i det som er bra, og så jobber man derifra.

De siste dagene har gruppen jeg tilhører hatt mange gode samtaler om ulike etiske dilemmaer. Samtalene har gjort meg mer klar over hvor sammensatt og mangfoldig "konflikter" kan være. I dialog med andre vil det alltid være store muligheter for at det kommer fram nye momenter som en selv ikke har tenkt på eller vurdert. Gjennom sosiale kanaler får vi nye impulser og kunnskaper, og det har jeg fått ettertrykkelig bevist denne uken her.

Alle gruppene fikk i oppgave å framføre en "case" eller noen av de "etiske reglene" som gruppen mente lærere burde forholde seg til. En del nye momenter kom fram som vi på min g gruppe ikke hadde tenkt over. Det virket som alle gruppene hadde jobbet veldig godt med prosjektet, noe som ga grobunn for gode meningsutvekslinger. Selv synes jeg det er ekstra spennende å høre hva andre tenker om situasjoner hvor jeg selv er usikker på hva handlingen bør være (alle etiske dilemmaer gjør meg selvfølgelig usikker). Det å sette ulike handlingsalternativ opp mot hverandre er lærerikt fordi jeg må sette meg inn i ulike situasjoner og velge ut i fra det jeg mener er rett både pliktetisk og konsekvensetisk. Konsekvensetisk kan det være veldig vanskelig å vite hva en skal velge som rett strategi, da det kan vise seg at det du satte som målsetting ikke lykkes, med andre ord ble det konsekvensetisk galt. Neste fredag skal det leveres et refleksjonsnotat i krl på etikk, så jeg skal nok få gruble nok på etikk og filosofi framover...

Det gjør meg litt bekymret å tenke på en del av de utfordringene jeg som lærer kan møte på i yrket mitt. Teori og praksis er også to forskjellige ting, og jeg tenker med meg selv at når situasjoner er vanskelige på papiret er de nok ikke lettere i virkeligheten. Håpet og målet mitt er at de fleste utfordringer skal være løsbare slik at alle berørte parter kommer best mulig ut av den enkelte situasjon. Jeg kan ikke ta sorgene på forskudd, og jeg tror at en kan komme langt med å vise forståelse, ydmykhet og evne til å være løsningsorientert. Da vil jeg få ønske mine lesere en konfliktfrihelg med masse sol og varme...

Nå er jeg godt i gang med siste uke i praksis dette studieåret, skal si tiden går fort! Når jeg tenker tilbake på første praksisperiode og den perioden jeg er inne i nå er virker det på meg som om det er to forskjellige verdener jeg har vært en del av. Alt er så annerledes nå enn i begynnelsen. Jeg har fått mye mer øvelse og selvtillit i lærerollen, jeg er blitt veldig godt kjent med både elever og lærere, og jeg har nok tilegnet meg nye kunnskaper på ulike områder. Alle disse faktorene har gjort sitt til at denne siste praksisperioden har vært en veldig god opplevelse for meg. Det er kjekt å våkne opp om morgenen, kjenne kriblingen i magen og glede seg til en ny dag på jobb.

I helgen tok jeg og koblet ut fra alt som hadde med praksis og skole å gjøre, med andre ord hadde jeg en fantastisk helg på fjellet. Men når søndagen var over, var det igjen tid for å fokusere på nye utfordringer i praksis. Det å være i praksis krever som tidligere nevnt mye innsats på ulike områder, så det blir ofte sent i ukene før en er klar for å legge seg. Denne uken føler jeg at jeg har hatt veldig mye å tenke på, fordi jeg har fått ansvar for å ha stasjonsarbeid i matematikken. På hver stasjon skal elevene innom en praktisk del, en teoretisk del, og en ikt del. Det har vært krevende å få oversikten over alle stasjonene og å planlegge dem, men medstudenter og praksislærere har vært til god hjelp. Jeg har også fått god trening i å planlegge ,og når uken er over, gjennomføre stasjonsarbeid, noe som kan være ganske så utfordrende. Stasjonsarbeid gir mange muligheter, og kan være en god arbeidsmåte i forhold til tilpasset opplæring og de ulike kæringsstilene..

Det er mange tanker som svirrer gjennom hodet på en når en er i praksis. Mest gode tanker. Tanker som gjør en glad, og som gjør at en endrer og utvider sine perspektiv. Når jeg nå sitter å tenker tilbake på alle timene med elevene, er det mange gode minner som dukker opp. Blant annet tenker jeg med glede tilbake på den timen hvor jeg sa at ingen skulle snakke uten at de hadde rukket opp hånden, men at smile kunne de gjøre når de ville. Det endte med at nesten hele klassen smilte resten av timen, ja det er mange vakre solskinnsbarn i praksis:)

Langhelgen som jeg hadde innvilget meg før denne uken ble en gedigen nedtur og skuffelse. Birkebeineren ble avlyst for første gang siden rennets begynnelse for 70 år siden, og med den avlysningen gikk min mentale tilstand i bunn for en liten stund...men heldigvis er ikke alltid veien lang fra "gråt til latter", så jeg er på god vei tilbake i noenlunde "balanse"...

Det beste med mitt første studieår på HSH er uten tvil praksisperiodene jeg har hatt. Gjennom praksis har jeg lært og opplevd utrolig mye, og ikke minst har jeg opplevd en utrolig glede ved det å undervise og legge tilrette for at mange barn skal få en god og lærerik skolehverdag. Det å være i praksis blir for meg bare kjekkere og kjekkere. Nervene er ikke like ille som før, og dermed får jeg mer overskudd og energi til å glede meg over de mange øyeblikkene som gjør lærerrollen så utrolig spennende og rik på høydepunkter. Barn spør om alt mulig, og de gir  kommentarer på  masse forskjelligt. I studiehverdagen min på HSH sliter jeg med mangel på mestringsfølelse og arbeidspress, følelsen av mangel på kontroll er ganske sterk.  Arbeidspresset er utrolig stort i praksis også, men fordi jeg føler at hver dag gir meg så utrolig mye, og fordi jeg opplever å være i en positiv utvikling, er det lettere å gå i gang med de forskjellige arbeidsoppgavene i tilknytning til praksis. Men ting snur fort, og jeg er forberedt på at det kan komme noen tøffe dager de neste to ukene, men jeg har fantastiske medstudenter og praksislærere rundt meg så det må bare gå bra. Ikke minst er jeg i praksis omringet av glade barn:)

I dag har vi jobbet mye med temaet fugler i gruppen hvor jeg underviser. Elevene har blant annet valgt seg en hovedfugl som de skal kunne litt ekstra mye om. Elevene er ivrige og entusiastiske. De tegner og skriver med iver og lyst, det skal bli spennende å se hva de alle har fått gjort fram til påske. I morgen skal jeg ha krl time og en gym time. Jeg er spent som vanlig, men nå er ikke nervene verre enn at jeg sover godt om natten og føler meg opplagt om morgenen. Jeg vet at det vil komme timer hvor ting ikke går som ønsket, men jeg vil jo ikke at det skal være tilfellet. Selv om en planlegger godt kan en aldri være sikker på utfallet av en undervisningstime, så da er det bare til å krysse fingrene for i morgen!

Til slutt må jeg hilse til alle medstudenter i praksis, spesielt til de som synes at praksis kan by på vel store utfordringer i blant! Husk vi er i en læringsfase, og er vi heldige så blir vi aldri ferdig utlært...

MARERITT 

Dagen byrja
annleis
enn eg hadde tenkt

Dagen slutta
annleis
enn eg hadde tenkt

Om natta
drøymde eg
alt hadde vore
slik eg hadde tenkt